I lang tid har jeg hatt “små trygge hender” å holde meg fast i, plutselig slipper alle taket i meg og forsvinner i hver sin retning. Jeg hadde ikke forventet at noen av dem skulle holde meg oppe for alltid, men det føles for skummelt og overveldende at “alle” forsvinner samtidig. Jeg er livredd, jeg vingler og føler at jeg holder på å falle………….falle stygt.
Eller sveve og forsvinne opp fra jordens overflate, helt upåvirket av tyngdekraften som holder andre igjen, akkurat som små hender som holder dem nede på jorden.
Svevende mens jeg ser alle bli igjen der nede i livene sine, mens jeg trekkes oppover, ingen holder meg igjen eller legger merke til at jeg er sluppet løs, de bare fortsetter med sitt og ser ikke hvor langt borte jeg er…….
Jeg er redd, jeg vet ikke hva som er foran meg, vet ikke hvor jeg skal.
Er det noen der og tar imot meg eller må jeg være alene?
Hvordan ser det ut der? Er det mørkt?
Er jeg trygg der?
Må jeg løpe fra ting jeg er redd for?
Vil jeg i det hele tatt komme frem til et sted?
Jeg har blitt sluppet løs mange ganger før, hver gang har jeg “tatt meg sammen”, kavet meg ned til jorden og holdt meg fast for å få være sammen med de andre. Til slutt har jeg blitt så sliten at jeg har måttet be om hjelp, “kjøpe meg tilgang til hender som holder meg igjen”. Nå har de sluppet og jeg vet ikke om jeg klarer å komme meg ned igjen denne gangen.
Jeg er sliten av å være usikker, sliten av å løpe, sliten av å være redd, sliten av å holde meg selv oppe fra mørket og usikkerheten, holde meg på jorda sammen med “de andre”.
Jeg vil hvile, jeg vil ha det ok, jeg vil bare ha det helt vanlig….
Jeg vil være meg selv, sånn som jeg ser meg selv, kanskje sånn som fasaden min tilsier at jeg har det, sånn som andre ser meg……sånn blir det aldri……
Purple Lady 