Hvor mye er nok?

Det er vondt! Vondt å se hvor slitne alle rundt meg er…… Ungene blir stille og usikre…… Jeg sliter på alle rundt meg…… Hemmer alt av spontanitet og frihet….. Jeg er en evig kamp….. Jeg må hele tiden forstås og unnskyldes…… Jeg fungerer ikke sånn som en vanlig mor, kjærest, datter, svigerdatter, søster og venninne burde…… Jeg er bare slitsom, et strev i hverdagen…..

Når kan man si at det er nok? Nok sorg – nok tårer – nok strev – nok forsakelse – nok fangenskap – nok oppbrukt tålmodighet – nok tilgivelse – nok hensyn – nok usikkerhet……

Når er det nok og så mye at savn og sorg kunne vært et bedre alternativ? Bedre for dem.

Sluppet løs igjen…..

I lang tid har jeg hatt “små trygge hender” å holde meg fast i, plutselig slipper alle taket i meg og forsvinner i hver sin retning. Jeg hadde ikke forventet at noen av dem skulle holde meg oppe for alltid, men det føles for skummelt og overveldende at “alle” forsvinner samtidig. Jeg er livredd, jeg vingler og føler at jeg holder på å falle………….falle stygt.
Eller sveve og forsvinne opp fra jordens overflate, helt upåvirket av tyngdekraften som holder andre igjen, akkurat som små hender som holder dem nede på  jorden.
Svevende mens jeg ser alle bli igjen der nede i livene sine, mens jeg trekkes oppover, ingen holder meg igjen eller legger merke til at jeg er sluppet løs, de bare fortsetter med sitt og ser ikke hvor langt borte jeg er…….

Jeg er redd, jeg vet ikke hva som er foran meg, vet ikke hvor jeg skal.
Er det noen der og tar imot meg eller må jeg være alene?
Hvordan ser det ut der? Er det mørkt?
Er jeg trygg der?
Må jeg løpe fra ting jeg er redd for?
Vil jeg i det hele tatt komme frem til et sted?

Jeg har blitt sluppet løs mange ganger før, hver gang har jeg “tatt meg sammen”, kavet meg ned til jorden og holdt meg fast for å få være sammen med de andre. Til slutt har jeg blitt så sliten at jeg har måttet be om hjelp, “kjøpe meg tilgang til hender som holder meg igjen”. Nå har de sluppet og jeg vet ikke om jeg klarer å komme meg ned igjen denne gangen.

Jeg er sliten av å være usikker, sliten av å løpe, sliten av å være redd, sliten av å holde meg selv oppe fra mørket og usikkerheten, holde meg på jorda sammen med “de andre”.

Jeg vil hvile, jeg vil ha det ok, jeg vil bare ha det helt vanlig….
Jeg vil være meg selv, sånn som jeg ser meg selv, kanskje sånn som fasaden min tilsier at jeg har det, sånn som andre ser meg……sånn blir det aldri……

Hva vil jeg?

Dag, natt, dag, natt….. En endeløs rekke…. Hver morgen våkner jeg og lurer på hvorfor jeg skal stå opp. Når natten endelig kommer, er det en lettelse å vite at jeg kan legge meg, sove og la timene gå uten at jeg skal være og tenke. Hele dagen er vond, tankene om meningsløshet og håpløshet kverner. Frustrasjonen og sorgen river meg i stykker. Jeg har så lyst til å slippe mer, lyst til å lage et stort hull i meg selv, stort nok til at smertene kan forsvinne ut og la meg være i fred. Men det går ikke….. 

Hva skal jeg gjøre? 

Hva vil jeg? 

Hva er jeg?

Hva hvis jeg ikke hadde hatt denne såkalte sårbaheten? Jeg har en stund gått og trodd jeg hadde diagnose Bipolar type II. Gikk på et 8-ukers kurs for bipolare, kjente meg igjen i mange av de andres opplevelser og følelser, det som stod i kursmateriellet og hva foreleserne snakket om. For litt siden fikk jeg høre at diagnosen Bipolar type II var strøket fra journalen min. Nå er jeg igang med et nytt kurs, 20 uker, for “pasienter” med Bordeline PersonlighetsForstyrrelse, etter første kursøkt kjenner jeg meg allerede igjen i veldig mye som er beskrevet.
Hva er jeg egentlig? Bipolar? Borderline? Gal? Eller bare en tullekjerring som finner på tull og tøys oppe i hodet mitt? 

 

Motivasjon?

Sist gang jeg var hos psykologen sa jeg: “Jeg er lei!”
Hun lurte på hva jeg var lei av. Jeg er lei av psykolg, psykiater, lege, fordommer, forventninger (mine, de rundt meg og samfunnets), frisøren, butikken og slitingen på hjemmebane. Jeg er ikke i det hele tatt motivert for å jobbe meg fremover, jeg føler alt stanger tilbake, jeg føler at jeg står i krigen alene………..Samboeren min går ut hver gang det kanskje kunne vært anledning til samtale eller tid sammen, akkurat som han kan gå ut også er jeg glad igjen når han kommer tilbake. Virker oppgitt over min tiltaksløshet, skylder på meg for alt som er galt i heimen, dvs dårlig stemning, ting som ikke er gjort, feil mat, feil handling, feil oppdragelse av ungene og diverse annet som oppstår. Det virker som han mest av alt vil levere meg et sted og få noen til  å reparere meg mens han bare venter her hjemme. Da jeg var innlagt, virket det som han egentlig ikke orket å få meg hjem. Hvorfor skal jeg sa bli “frisk”?

Legen virket oppgitt da jeg sa jeg fortsatt bodde sammen med samboeren min, hun ser vel hvordan det sliter på meg og har en dårlig skjult mening om at jeg burde brutt for lenge siden.
Psykologen, og psykologen før der, pusher på at jeg må ta kontakt med en eller annen samlivsterapaut…………
Svigerfamilien snakker ikke med meg for tiden, vet ikke helt hva jeg har gjort dem, jeg har mest sannsynlig “feil” sykdom…….
Venner er litt oppgitt over samboerforholdet og mener vel også at jeg bør forlate skuta. Men de er likevel støttende og tilstede, bryr seg og tenker på meg.
Arbeidsgiver har ikke vært i kontakt med meg siden i fjor høst, da de ville informere om at jeg ikke kunne opprettholde “goder” som innebar trekk i lønn, siden jeg ikke mottar lønn fra dem lenger.
NAV har tildelt meg en ny saksbehandler, som ikke tar kontakt og jeg har ikke peiling på hva de har tenkt å gjøre med meg.

Hva er motivasjonen min?
Jeg føler ikke at over ti års “jobbing” har fått meg noe sted, annet enn at jeg nå har heltidsjobb i å analysere meg selv og bli analysert av disse spesialistene, som bare klør seg i hodet, gir meg medisiner, snakker med meg og ikke helt kommer noen vei de heller……….

Jeg har ungene mine, jeg vil de skal slippe å ha en mamma som har ramlet helt av, jeg vil at de skal ha en mamma som er der, jeg vil at de skal ha en mamma. Jeg jobber for å holde meg såpass over vannet at jeg ikke drukner helt og forsvinner for godt, at ungene til slutt står der uten en mamma…………det er det siste jeg vil her i verden, jeg vil at de skal ha en mamma som er der i mange år og kanskje blir 90 år.
DET er motivasjonen min!

Åpenhet?

Jeg og min nærmeste, altså samboeren min, er på samtale på Østmarka Psykiatriske Sykehus. Jeg har vært innlagt i nesten to uker. Denne samtalen er for å informere samboeren min om sykdommen og for å vurdere om jeg er klar for å reise hjem.
Psykiateren sier at det er viktig med åpenhet om sykdommen. Samboeren min svarer at han tror “alle” har fått det med seg nå. Jeg kjenner en lettelse, jeg har igrunnen lenge lurt på hvem som vet og ikke vet. Samtidig kjenner jeg en klumpe magen, er det bare noe alle visker seg imellom eller er det noe vi kan snakke om?

Jeg fikk reise hjem. Noen dager senere var det familieselskap, “alle” var der. Bare en person spurte meg hvordan det gikk med meg, resten unngikk både meg og emnet. Nå mener jeg ikke at alle skulle lage en sak om det, men er det ikke vanlig å spørre hvordan en person har det etter nesten to uker på sykehus? Jeg har tydeligvis “feil” sykdom, en sykdom som skal feies under teppet, “alle” vet, men ingen sier noe…… Hva slags åpenhet er det? 

Jeg føler meg liten, “feil”, som familiens skam, en de andre snakker om når jeg ikke er der, de andre trekker seg unna meg og jeg står alene, akkurat som jeg ikke er alene nok…..
Follow my blog with Bloglovin

 

“All inclusive”

Det er slutten av juli, snart august, “alle andre” er på ferie.
Noen er på hytta, noen kjører rundt i bil, noen er på camping, noen er nede ved middelhavet i en leilighet eller på et hotell med all inclusive.

Jeg sitter her innelåst på min egen versjon av all inclusive……. Sengen min ble redd opp av personale, jeg får servert 4 måltider hver dag til faste tider, omgivelsene er nydelige, været er litt opp og ned, men ok temperatur, utmerket utgangspunkt for tur og sjøen rett i nærheten, det er også gangavstand til butikker av alle slag, det er betjent døgnet rundt og jeg kan spørre om hva som helst hele tiden.

Men, for det er et stort MEN……..jeg er innelåst, personalet passer på meg hele tiden, sjekker om jeg er på rommet mitt, kommer med medisin (som de står og ser på at jeg faktisk svelger), de “tvinger” meg til å omgås de andre “gærningene”. Hver gang jeg vil ut og gå en bitteliten tur, må jeg si fra hvor og hvor lenge før jeg låses ut gjennom to dører………..

Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg ferien i år.